Jeg har en filosofi om at man alltid skal oppsøke det mest særegne, spesielle og den mest utfordrende maten i landet jeg reiser til. Jeg tar få reservasjoner ved hva jeg putter i munnen, selv om noe av det blir raskt spyttet ut igjen. Tanjine er mer eller mindre nasjonalretten i Marokko (eller da den mest brukte måten å produsere mat på). Og de beste på dette, er berberne. De har forstått verdien av langtidsbaking, og lar gjerne terrakottaformene ligge på glør i over et døgn før de serverer det. Vi var og spiste på en berberrestaurant (skjønt, restaurant - det er mer som et hull i veggen, skittent, ekkelt og med noen ustø stoler og bord satt opp rett utenfor). Sinnsykt mørt lammekjøtt dekket av poteter og grønnsaker i form. Den eneste retten de serverer. Det smaker himmelsk. Litt kvalmende med enkelte grønne flekker på kjøttet, men er man i Arabia, gjør man som arabere og spiser rundt det.
Senere på kvelden; vi går for å spise middag. Tenker at vi skal safe 'an, og gå på et av de mer poshe turiststedene. Men på veien går vi forbi en restaurant hvor det står coeur ou foie ou reinne grillé. Altså grillet hjerte, lever eller nyrer grillet. Jeg tenker at det er for mye å leke med skjebnen to ganger på en dag. Går videre. Men det kverner i hodet mitt. Det er jo disse tingene jeg liker å gjøre. Vi går tilbake. Steffen bestiller kjøtt på spyd. Jeg spør kelneren hvilken av rettene som er best av de tre. "Du kan jo få en blanding av alle tre", sier han med et visst engasjement i stemmen. "JA!", sier jeg.
I minuttene som følger driver jeg og kontemplerer på om dette var så lurt. Litt den samme følelsen som like før man skal hoppe ut i litt for kaldt vann. Eller strikkhopping. Maten kommer på bordet. Jeg studerer den, pirker litt. Tar forsiktig en bit av hjertet. GREAT SUCSESS! Grillet til perfeksjon av mannen bak grillen i slakterkostyme, tyggemotstand som godt laget kalamari. Deilig grillsmak, nyrene mer kjøttaktig, mer subtil. Leveren med sin karakteristiske jernsmaken går opp i en høyere enhet sammen med grillsmaken, og den enkle løkconcassen blandet av rødløk, persille, koriander og lime. En side order av pommes frites som jeg ikke spiser. Jeg er i himmelen, noe jeg i ingen usikre ordelag, forteller til min kelner. Han smiler fra øre til øre, forteller stolt om hvordan de ikke bruker andre innvoller enn fra lam og okse. Ikke den inferiore geiten. Ikke gris (selvfølgelig). Jeg takker for måltidet og går. På Steffen sin asjett ligger mesteparten av kjøttet igjen. Han synes det var litt for lite stekt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar