I don't like soon come.

Nå kom vi oss aldri til Fez. Eller noen andre steder heller. Vi møtte igjen vår tvilsomme venn Said, som hadde latt oss være i fred i noen dager etter at han stjal 200 dirham (ca 150kr) fra Steffen i forbindelse med en fotballkamp i stupfylla tidlig en morgen på stranden, etter at jeg hadde gått og lagt meg. Han hadde i mellomtiden fått seg en ny "protége", en hyggelig japaner ved navn Saku (eller noe slikt). Saku er i begynnelsen av tyveårene, studerer politikk og snakker riktig dårlig engelsk. Men han snakker godt nok engelsk til å skyte uhemmet over judo-ferdighetene sine. Og Saku er glad i kvinner og pils, så på den måten har vi noe felles.

Problemet (her er det i virkeligheten ikke noe problem) er at når jeg blir litt full, blir jeg også overbevist over min egen styrke og exellence innen fysisk håndgemeng. Så vi har en strand, vi har en japaner som er sikker på at hans 10 år med judotrening gjør ham usårbar mot et hvert angrep, og en nordmann som mener at tre uker med taiji gjør det samme for ham. Og da må det jo bare bli slosskamp.

Vi går fem runder mot hverandre, etterhvert med en viss tilhengerskare og tilhørende jubel. Jeg vinner 4 av dem, noe som fører til at ego'et mitt får et boost som det ikke har godt av. Saku, tydelig sliten etterpå, går på do for å drite, som han sier. Oversatt, tror jeg at det han faktisk gjør, er en blanding av å gå for å gråte over at han plutselig har innser at 10 år med judo er ti år med bortkastet tid, samt at jeg har en mistanke om at han ikke holder spriten sin så godt som han burde. Uansett blir vi venner igjen, etter at han har klarnet litt opp fra smaken av tap og oppkast.

Dagen etter setter vi kursen for EUROPA, denne sagnomsuste sivilisasjonens krybbe (det er sånn man føler det etter to uker i ramadanland). Ved kjapp hoderegning, kommer vi frem til at vi vil være i Malaga på 5-6 timer. Steffen har bestemt seg for at han ikke vil sove, og holder meg på en nesten barnslig måte, våken sammen med meg. Så vi setter ut klokken 0730, med friskt mot, og en like frisk alkoholpust, fremdeles sterkt tilstede etter nattens strabaser.

Ting begynner bra, vi praier en taxi, forhandler prisen ned til under halvparten av forlangende, noe som skaper optimisme i lommeboken, og et bistert uttrykk i førersetet.

Vi er fremme ved "den nye havnen" etter ca en halv time. Imidlertid har vi ingen vann eller liknende, kafeen er stengt på grunn av ramadan, og båten går ikke før klokken ti.

Uansett kommer vi oss etterhvert gjennom passkontrollen, finner ut at det ikke var en like lur idé å veksle inn alle myntene våre i euro. Vi finner nemlig en drikkeautomat på andre siden av passkontrollen. En helt avsindig tørste treffer oss. Imidlertid tar en av tollerne (og nå skjønner jeg hva Jesus så i tollere og fariseere - eller tollere i alle fall) kontakt, og spør hva vi har lyst på. Vi forklarer situasjonen, og han tar opp de 4 dirhamene (som er mye mer penger for ham enn for oss), og kjøper oss en flaske vann - under ramadan! Takk skal du ha!

Heretter begynner ting å gå sakte i motbakke. Båten som skal gå kl. 10, går klokken 12.30. Dette er i utgangspunktet ikke så ille, den tar bare en time - og overfarten fra Afrika til Europa med båt, er en fantastisk opplevelse.

Det å reise med båt, ikke som i et cruise, men for å komme fra A til B, er den ultimate reisemåten. Bedre enn fly (selv på de klassene man betaler tullete mye penger for å reise på), bedre enn tog, bedre enn bil eller buss, bedre enn alt.

Vi treffer Algeciras, blir misledet til å tro at vi kan ta bussen fra utenfor havnen, finner ikke Western Union, som vi er avhengige av for å få penger, bruker i det hele tatt masse tid på tull før vi endelig får tak i penger og kommer oss til busstasjonen.

Klokken er halv syv. Bussen skal ta ca 1 1/2 time til Malaga, sier Steffen. Den gjør ikke det. Den tar 4 1/2. Klokken elleve om kvelden er vi fremme i Malaga. På annonsen som Steffen hadde lest for hotellet vi booket, står det at hotellet ligger 15 minutter utenfor Malaga. Og dette er forsåvidt riktig. Det ligger 15 minutter utenfor Malaga kommune. Etter ca 40 minutter i en kjip taxi er vi fremme. Klokken er halv tolv om kvelden, og vi har brukt 16 timer på vår 5 timers tur rett over Gibraltarstredet. Det er et uttrykk som heter arabic time. Det er det samme som greek time eller spanish time, eller soon come. I don't like soon come!