Casabermaja heter den lille landsbyen vi uforvarende skulle komme å ende opp i. Og det er noe magisk ved det. Gamle menn som sitter på gatekafeene, spiller backgammon og drikker øl. En kirke nesten på toppen av skråningen landsbyen er bygget mot. Gamle menn som rider på esler. Landhandel med gode skinker og pølser, og vin til 10 kroner flasken. Unge mennesker, som er der kun fordi de ikke er gamle nok til å flytte til byen og få seg jobb i turistindustrien enda. Ingen som snakker engelsk.
Steffen prøver å kjøpe lunsj på landhandelen. Cheese & ham & bread. Det går ikke inn hos hun som driver butikken, og bor i rommet ved siden av. Han prøver å peke. Hun vinker på en venninne. Hun forstår heller ikke. Han vinker på meg. Kesu & jamòn, sier jeg. Det heter Kesu & jamòn. Un poco de kesu è jamòn. Et pan. Et vino. Jeg snakker ikke spansk, men de har chorizo, salchichon og vanlig kokt skinke. Lokalt laget. Strålende. De har også brød som later som det er grovt, men som ikke er det. Og èn type vin. Rød.
Vi tar med oss varene og setter oss på en fortauskant i utkanten av byen. Begynner å spise. Veps. Jeg har ikke noe i mot veps, men Steffen stresser litt. Plutselig begynner han å løpe. -Jeg klarer det bare en liten stund, og så må jeg vekk, sier han. -Hva da? -Veps! -Veps biter ikke, sier jeg. -Jeg vet det, sier han. -De stikker.
Jeg prøver å forklare ham at de ikke stikker med mindre man irriterer dem. Han vil ikke høre på det. Jeg setter skinken et stykke unna. Vepsene går for dem, og vi får de gode pølsene for oss selv.
Vi blir i Casabermaja i tre dager. Gjør ikke noe særlig. Blir godt kjent med hotellsengene på Los Gallos (som forresten er strålende til å være så billig, vi betaler i underkant av 900 kroner for et dobbeltrom, for netter). Ser masse TV. Blir full en dag. Prøver å snakke fraspaengelsk med noen som nesten er gammel nok til å være voksen. Og i alle fall gammel nok til å drikke. Det går på et vis. Drar til hotellet, prøver å gjøre skuespillerimpresasjoner, høylytt, på hotellrommet, men får det ikke til. Nattevakten banker på. Sier at vi må skru ned TV'en. Vi skrur ned TV'en. Begynner en voldsom diskusjon om jeg-vet-ikke-hva. Jeg angriper Steffen, knuser vinflasken, som heldigvis nesten er tom. Nattevakten banker på igjen. Silencio! Sovner. To dager senere: tar bussen til Malaga akkurat i tide til å finne Western Union og penger til tax-free. Taxi til flyplassen. Hjem.
Fìn!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar