Los Gallos.

Casabermaja heter den lille landsbyen vi uforvarende skulle komme å ende opp i. Og det er noe magisk ved det. Gamle menn som sitter på gatekafeene, spiller backgammon og drikker øl. En kirke nesten på toppen av skråningen landsbyen er bygget mot. Gamle menn som rider på esler. Landhandel med gode skinker og pølser, og vin til 10 kroner flasken. Unge mennesker, som er der kun fordi de ikke er gamle nok til å flytte til byen og få seg jobb i turistindustrien enda. Ingen som snakker engelsk. 

Steffen prøver å kjøpe lunsj på landhandelen. Cheese & ham & bread. Det går ikke inn hos hun som driver butikken, og bor i rommet ved siden av. Han prøver å peke. Hun vinker på en venninne. Hun forstår heller ikke. Han vinker på meg. Kesu & jamòn, sier jeg. Det heter Kesu & jamòn. Un poco de kesu è jamòn. Et pan. Et vino. Jeg snakker ikke spansk, men de har chorizo, salchichon og vanlig kokt skinke. Lokalt laget. Strålende. De har også brød som later som det er grovt, men som ikke er det. Og èn type vin. Rød. 

Vi tar med oss varene og setter oss på en fortauskant i utkanten av byen. Begynner å spise. Veps. Jeg har ikke noe i mot veps, men Steffen stresser litt. Plutselig begynner han å løpe. -Jeg klarer det bare en liten stund, og så må jeg vekk, sier han. -Hva da? -Veps! -Veps biter ikke, sier jeg. -Jeg vet det, sier han. -De stikker. 

Jeg prøver å forklare ham at de ikke stikker med mindre man irriterer dem. Han vil ikke høre på det. Jeg setter skinken et stykke unna. Vepsene går for dem, og vi får de gode pølsene for oss selv. 

Vi blir i Casabermaja i tre dager. Gjør ikke noe særlig. Blir godt kjent med hotellsengene på Los Gallos (som forresten er strålende til å være så billig, vi betaler i underkant av 900 kroner for et dobbeltrom, for netter). Ser masse TV. Blir full en dag. Prøver å snakke fraspaengelsk med noen som nesten er gammel nok til å være voksen. Og i alle fall gammel nok til å drikke. Det går på et vis. Drar til hotellet, prøver å gjøre skuespillerimpresasjoner, høylytt, på hotellrommet, men får det ikke til. Nattevakten banker på. Sier at vi må skru ned TV'en. Vi skrur ned TV'en. Begynner en voldsom diskusjon om jeg-vet-ikke-hva. Jeg angriper Steffen, knuser vinflasken, som heldigvis nesten er tom. Nattevakten banker på igjen. Silencio! Sovner. To dager senere: tar bussen til Malaga akkurat i tide til å finne Western Union og penger til tax-free. Taxi til flyplassen. Hjem.

Fìn! 

I don't like soon come.

Nå kom vi oss aldri til Fez. Eller noen andre steder heller. Vi møtte igjen vår tvilsomme venn Said, som hadde latt oss være i fred i noen dager etter at han stjal 200 dirham (ca 150kr) fra Steffen i forbindelse med en fotballkamp i stupfylla tidlig en morgen på stranden, etter at jeg hadde gått og lagt meg. Han hadde i mellomtiden fått seg en ny "protége", en hyggelig japaner ved navn Saku (eller noe slikt). Saku er i begynnelsen av tyveårene, studerer politikk og snakker riktig dårlig engelsk. Men han snakker godt nok engelsk til å skyte uhemmet over judo-ferdighetene sine. Og Saku er glad i kvinner og pils, så på den måten har vi noe felles.

Problemet (her er det i virkeligheten ikke noe problem) er at når jeg blir litt full, blir jeg også overbevist over min egen styrke og exellence innen fysisk håndgemeng. Så vi har en strand, vi har en japaner som er sikker på at hans 10 år med judotrening gjør ham usårbar mot et hvert angrep, og en nordmann som mener at tre uker med taiji gjør det samme for ham. Og da må det jo bare bli slosskamp.

Vi går fem runder mot hverandre, etterhvert med en viss tilhengerskare og tilhørende jubel. Jeg vinner 4 av dem, noe som fører til at ego'et mitt får et boost som det ikke har godt av. Saku, tydelig sliten etterpå, går på do for å drite, som han sier. Oversatt, tror jeg at det han faktisk gjør, er en blanding av å gå for å gråte over at han plutselig har innser at 10 år med judo er ti år med bortkastet tid, samt at jeg har en mistanke om at han ikke holder spriten sin så godt som han burde. Uansett blir vi venner igjen, etter at han har klarnet litt opp fra smaken av tap og oppkast.

Dagen etter setter vi kursen for EUROPA, denne sagnomsuste sivilisasjonens krybbe (det er sånn man føler det etter to uker i ramadanland). Ved kjapp hoderegning, kommer vi frem til at vi vil være i Malaga på 5-6 timer. Steffen har bestemt seg for at han ikke vil sove, og holder meg på en nesten barnslig måte, våken sammen med meg. Så vi setter ut klokken 0730, med friskt mot, og en like frisk alkoholpust, fremdeles sterkt tilstede etter nattens strabaser.

Ting begynner bra, vi praier en taxi, forhandler prisen ned til under halvparten av forlangende, noe som skaper optimisme i lommeboken, og et bistert uttrykk i førersetet.

Vi er fremme ved "den nye havnen" etter ca en halv time. Imidlertid har vi ingen vann eller liknende, kafeen er stengt på grunn av ramadan, og båten går ikke før klokken ti.

Uansett kommer vi oss etterhvert gjennom passkontrollen, finner ut at det ikke var en like lur idé å veksle inn alle myntene våre i euro. Vi finner nemlig en drikkeautomat på andre siden av passkontrollen. En helt avsindig tørste treffer oss. Imidlertid tar en av tollerne (og nå skjønner jeg hva Jesus så i tollere og fariseere - eller tollere i alle fall) kontakt, og spør hva vi har lyst på. Vi forklarer situasjonen, og han tar opp de 4 dirhamene (som er mye mer penger for ham enn for oss), og kjøper oss en flaske vann - under ramadan! Takk skal du ha!

Heretter begynner ting å gå sakte i motbakke. Båten som skal gå kl. 10, går klokken 12.30. Dette er i utgangspunktet ikke så ille, den tar bare en time - og overfarten fra Afrika til Europa med båt, er en fantastisk opplevelse.

Det å reise med båt, ikke som i et cruise, men for å komme fra A til B, er den ultimate reisemåten. Bedre enn fly (selv på de klassene man betaler tullete mye penger for å reise på), bedre enn tog, bedre enn bil eller buss, bedre enn alt.

Vi treffer Algeciras, blir misledet til å tro at vi kan ta bussen fra utenfor havnen, finner ikke Western Union, som vi er avhengige av for å få penger, bruker i det hele tatt masse tid på tull før vi endelig får tak i penger og kommer oss til busstasjonen.

Klokken er halv syv. Bussen skal ta ca 1 1/2 time til Malaga, sier Steffen. Den gjør ikke det. Den tar 4 1/2. Klokken elleve om kvelden er vi fremme i Malaga. På annonsen som Steffen hadde lest for hotellet vi booket, står det at hotellet ligger 15 minutter utenfor Malaga. Og dette er forsåvidt riktig. Det ligger 15 minutter utenfor Malaga kommune. Etter ca 40 minutter i en kjip taxi er vi fremme. Klokken er halv tolv om kvelden, og vi har brukt 16 timer på vår 5 timers tur rett over Gibraltarstredet. Det er et uttrykk som heter arabic time. Det er det samme som greek time eller spanish time, eller soon come. I don't like soon come!

Sais sont biere ou hasjish.

Vi (dvs jeg) mistet alle bankkortene mine, som tilfeldigvis er alle bankkortene vi hadde med på turen til Marokko. Like etterpå sluttet bankID-chip'en min å virke. Heldigvis har vi hyggelig familie, venner og bedre venner i Norge som har sendt oss penger. Vi driver og kontemplerer over hvorvidt vi skal ta en tur til Fez likevel. Eller i alle fall ut av Tanger. Vi har ennå ikke klart å finne noe spennende å gjøre, lite kulturtilbud og slikt, spesielt under Ramadan. Det er også overraskende lite turister, i alle fall som vi kan finne. Man skulle tro at når det fremdeles er ferie i Spania, og det kun er en halvtime med båt derfra og hit, så burde det jo være mulig å oppdrive en god gjeng med spanjoler eller slikt, som driver og kjører seg opp på pils eller slikt. Men det er det ikke. Og pilsen er nesten like dyr som i Norge. Men det er lov å røyke alle steder.

Aprospos røyking. Det lukter hasj fra Marrakesh til Tanger. Og det er billig. Veldig billig. Og hvis man har slike tilbøyeligheter, blir man tilbudt slike varer på samtlige gatehjørner i samtlige byer i hele Marokko. Det er billigere enn sigaretter.

Vi drar sannsynligvis en tur til Gibraltar. Gibraltar er en av de få engelske koloniene som fremdeles eksisterer, ved siden av Nord-Irland og Skottland. De bruker et eget gibraltisk pund, GIB, som er verdt akkurat litt mindre enn pund sterling. Men akkurat nå har jeg fått overført noen tusen fra mamma, og jeg kjenner duften av øl.

There ain't no cure for love.

Siden sist, har vi kommet oss til Tanger. Det var meningen at vi skulle en tur innom Fez på veien, men med gradestokken oppunder 50 grader også der, ble vi trukket mot Tanger med sine stabile 25 grader, sol og strand. 11 timer med tog fra Marrakesh. Det er imidlertid en drittby. Kjedelig mat. Jeg har kontemplert i flere dager nå, om hvorvidt jeg skal prøve å spise hjerne. Boken jeg har drevet og lest, Hugh eats it all, kan fortelle at hjerne er fryktelig godt, sprøtt på utsiden og mykt og deilig inni. Jeg er ikke sikker på om jeg tør.

Vi har truffet en fyr som heter Said, han er to-og-tyve år, og gjør øyensynlig ingenting. Han fungerer (dårlig) som en slags guide for oss. Han har også lagt ut en masse om at han elsker å pule. Han sier at de fleste marokkanske jenter ikke vil ha sex før ekteskapet. Og de som vil ha det, er for det meste horer. Han sier at når han har sex med europeiske jenter, må han bruke en time på å kline, og kose med dem, mens med marokkanske jenter, er det bare å få av dem klærne før man lurer den inn. Jeg kommenterte at da måtte det jo være praktisk med den tradisjonelle marokkanske kjolen som gjør at kvinnene effektivt bare trenger å ha på seg ett klesplagg. Han sier at man ikke går rundt grøten i Marokko, at man først kommer med et kompliment til jenten, du har pene øyne, munn, kropp etc. før man spør om de vil pule. Jeg mistenker at dette henger sammen med at han kun har sex med prostituerte.

Ramadan har slått inn for fullt. Folk skuler på deg når du røyker på gaten, når du drikker vann, når du spiser. Steffen prøver ut ramadan i dag. Det gjør ham smålig gretten og vanskelig tilsnakkenes. Jeg har sagt til Said at jeg ikke kan ha ramadan fordi guden min, Dionyssus, ikke tillater det. Vi diskuterer religion en stund. Steffen irriterer seg over marokkanernes manglende evne til å tenke rasjonelt. Jeg prøver å fordype meg i Ulysses. Jeg skriver.

Og det er kanskje det beste med denne turen. Jeg har tid. Til å skrive. Til å lese. Til å tenke. Jeg har en tekstproduksjon som er, om ikke ekstrem, så i alle fall fornuftig. Kanskje det blir bok av det til slutt, selv om jeg ikke orker kun å holde på med den. Jeg har lest 4 bøker på en uke, og holder på med den 5.

Skjelettet av en meget vakker fugl,
bleket hvitt av solen, slik at det
fremdeles har en intens estetikk til seg.
De små ribbeina, åpent som til et skrik
der hjertet skulle ha vært.

I magen.

Vi har diskutert ting som følelser og karma de siste dagene. Steffen mener at følelser er noe som alltid kan og bør forklares ut fra et vitenskapelig perspektiv. Jeg mener at fornuft og følelser bør fungere hånd i hånd, og at følelseslivet er like verdifullt som fornuften.

Uansett startet Ramadan i morges klokken litt over 5. Det betyr at det blir vanskeligere å få tak i mat, drikke osv. om dagen. Ramadan slutter klokken 7 hver kveld, og da spiser og drikker man som gale. Jeg vet ikke om det er særlig lurt ikke å spise eller drikke når temperaturen nærmer seg 50 grader på dagen. Men slik er nå en gang religionen. Vi diskuterte religion med en fyr som driver en slags fast food-sjappe eller noe slikt, hin natten. Jeg tror kanskje jeg klarte å overbevise ham om at det går an å være et respektabelt menneske selv om man ikke er religiøs.

Vi traff ham etter at vi hadde vært og spist lammemage (la tripe). Det er spesiell mat, som delvis, og i halvmørket, likner på brokkoli av utseende. Det blir servert sammen med en linsestuing, samt kokte kikerter, og smaker ikke som brokkoli. Men det er ikke ille. Det er derimot kuføtter, som er en ekkelsak, kun fett, som å spise store mengder av kun det hvite på koteletten. Jeg holdt på å brekke meg, og det er ikke det ofte jeg gjør.

Lajla, en marokkansk prinsesse fra sør i Marokko, var vår guide gjennom den nye byen i Marrakesh, vår gastronomiske konsultant og også tilfeldige flørt gjennom denne varme augustnatten.

I går var uansett bedre i retning av god mat. Vi var og spiste på La Renaissance, en flott moderne restaurant i den nye byen, med fransk kjøkken. Fantastisk salat med varm chevre (marokkanerne har virkelig forstått hvordan å lage chevre). Entrecôte (entrekått) med escargotsaus (escargå) og pommes frites (påmm friitt) stod ikke tilbake for de fleste slike jeg har hatt i Frankrike. Desserten, en terte av eple og aprikos, var en heller schizophren affære, som samtidig prøvde å være kake, nøttekompott, terte og grøt. Likevel var det en god idé som hadde hatt godt av en enklere oppskrift, og å stå kjølig. Men uansett; et flott sted, og jevnt over god mat.

I dag planlegger vi å reise videre. Vi krangler over om vi skal til Casablanca, Rabat, Fez eller Tanger. Insh'Allah velger vi det riktigste, og kaldeste stedet.

Bankerott

Ikke så kjekt å være i Marrakesh når ingen av visakortene dine vil virke i ninibanken. Det å gå rundt for å lete etter nye minibanker i 48 grader varme, uten en gang å ha nok kontanter til å kjøpe noe å spise. Jeg tror vi gikk i 1 time, prøvde 15-20 forskjellige automater. Kortet er avmagnetisert. Da er det kjekt å finne ut at det koster 5 kroner i timen med internettkafé, og at det tar like mange minutter å overføre penger til Western Union på nett, og hente dem ut i nærmeste filial. Western Union er vel det nærmeste man kommer det gamle banksystemet tempelridderne fant opp. Der kunne man sette inn penger på et gitt sted, få en kode, og hente dem ut i et annet land. Alt dette mot blodrente. Takket være kodemaskinene tempelridderne fant opp, kunne de deschifrere hva som sto på verdipapirene klientene deres hadde med seg. Klientene slapp å være redd for å bli ranet på veien, og tempelridderne tjente store penger på renter.
Dette gjorde i sin tur at de bygget seg opp til å bli en stor økonomisk makt i middelalderens Europa og endte med at de fleste lederne ble forfulgt, fengslet eller drept fredag den 13. 1307, et samarbeid mellom pave Clement den femte og den franske kongen Philip den fjerde. Philip startet forfølgelsene med følgende sitat: "Dieu n'est pas content, nous avons des ennemis de la foi dans le Royaume." Gud er ikke fornøyd. Men det er jeg. Takket være tempelriddernes arv, slipper jeg å sove på gaten i Marrakesh - uten penger, uten vann.

Nattverden (eller det siste måltidet?)

Jeg har en filosofi om at man alltid skal oppsøke det mest særegne, spesielle og den mest utfordrende maten i landet jeg reiser til. Jeg tar få reservasjoner ved hva jeg putter i munnen, selv om noe av det blir raskt spyttet ut igjen. Tanjine er mer eller mindre nasjonalretten i Marokko (eller da den mest brukte måten å produsere mat på). Og de beste på dette, er berberne. De har forstått verdien av langtidsbaking, og lar gjerne terrakottaformene ligge på glør i over et døgn før de serverer det. Vi var og spiste på en berberrestaurant (skjønt, restaurant - det er mer som et hull i veggen, skittent, ekkelt og med noen ustø stoler og bord satt opp rett utenfor). Sinnsykt mørt lammekjøtt dekket av poteter og grønnsaker i form. Den eneste retten de serverer. Det smaker himmelsk. Litt kvalmende med enkelte grønne flekker på kjøttet, men er man i Arabia, gjør man som arabere og spiser rundt det.

Senere på kvelden; vi går for å spise middag. Tenker at vi skal safe 'an, og gå på et av de mer poshe turiststedene. Men på veien går vi forbi en restaurant hvor det står coeur ou foie ou reinne grillé. Altså grillet hjerte, lever eller nyrer grillet. Jeg tenker at det er for mye å leke med skjebnen to ganger på en dag. Går videre. Men det kverner i hodet mitt. Det er jo disse tingene jeg liker å gjøre. Vi går tilbake. Steffen bestiller kjøtt på spyd. Jeg spør kelneren hvilken av rettene som er best av de tre. "Du kan jo få en blanding av alle tre", sier han med et visst engasjement i stemmen. "JA!", sier jeg.

I minuttene som følger driver jeg og kontemplerer på om dette var så lurt. Litt den samme følelsen som like før man skal hoppe ut i litt for kaldt vann. Eller strikkhopping. Maten kommer på bordet. Jeg studerer den, pirker litt. Tar forsiktig en bit av hjertet. GREAT SUCSESS! Grillet til perfeksjon av mannen bak grillen i slakterkostyme, tyggemotstand som godt laget kalamari. Deilig grillsmak, nyrene mer kjøttaktig, mer subtil. Leveren med sin karakteristiske jernsmaken går opp i en høyere enhet sammen med grillsmaken, og den enkle løkconcassen blandet av rødløk, persille, koriander og lime. En side order av pommes frites som jeg ikke spiser. Jeg er i himmelen, noe jeg i ingen usikre ordelag, forteller til min kelner. Han smiler fra øre til øre, forteller stolt om hvordan de ikke bruker andre innvoller enn fra lam og okse. Ikke den inferiore geiten. Ikke gris (selvfølgelig). Jeg takker for måltidet og går. På Steffen sin asjett ligger mesteparten av kjøttet igjen. Han synes det var litt for lite stekt.

Marrakesh!

Marrakesh! Bare i det vi starter innflygningen over byen, starter eventyret. Sanden har blitt pisket opp av vinden, og farget skyene over byen gyldne. Spenningen begynner aa bre seg. Flydoerene aapner, og heten slaar imot oss. Vi har i et anslag av overmodighet reist til Marokko midt i den varmeste perioden i aaret. Utenfor den kondisjonerte flykabinen venter 35 grader paa, oss, og da har solen akkurat gaatt ned. Passkontrollen tar et vondt aar. Naar vi kommer ut av tollen, er det bare en ting aa gjoere. Vi maa ha pils. Vi setter oss paa en av de tilfeldige flyplasskantinene, bestiller oel, et sandwich og sigaretter. Sigaretter har de ikke sier han til meg paa fransk, og peker bortover balkongen; "C'est la bas." Jeg begynner aa ane at jeg kommer til aa faa mer bruk for mine sparsommelige franskkunnskaper enn det jeg foerst trodde. Jeg faar senere vite at man begynner aa laere fransk i fjerdeklasse, mens engelsk er et valgfag man har paa videregaaende. Der er roeyking forbudtskilt paa veggene, men ingen bryr seg om dem.

Utenfor doeren staar bataljoner av taxisjaafoerer, men noen marokkanere vi reiste med, advarte oss mot aa ta de taxiene. Gaa heller et par minutter til du kommer ut paa hovedveien. Taxien er vesentlig billigere der. Vi gaar. Og fortsetter aa gaa. Vi tenker paa aa stoppe en taxi, men faar oss ikke helt til aa gjoere det. Etter en times tid er vi fremme i Marrakesh sentrum. En smeltepott av arabisk mystikk og fransk eleganse. Skilt paa fransk og arabisk, maten i samme retning. Slangetemmere og gateboksekamper. Fantastisk appelsinjus (den er faktisk verdt aa nevne)! Smaa boder paa place Jamaal el Fna som selger te, kaker og middag, alt av god kvalitet, til en fornuftig penge. Endeloese smug fulle av selgere som selger alt fra smykker til fandens oldemor.
Ikke like innpaasliten som andre steder jeg har vaert. Gleden av aa ha et spraak som lokalbefolkningen (om ikke du selv) behersker bedre enn engelsk, og som du forstaar (til en viss grad).

Dagen etter, den sinnsyke varmen. Over 50 grader, utslaatt hele dagen. Spise og gaa paa marked paa kvelden. Alle de inntense lydene, luktene, roeyken, musikken, alle menneskene. Alt det intense, som fyller alle sansene dine! All gleden, og alt dette uten alkohol!

Naa vet vi hvor vi skal anskaffer alkohol, da. Men det er ikke noedvendig. De fleste av takterassene i naerheten bugner over av lokal og importert oel, vin, brennevin, avsindig dyr Champagne. Og selv om det er deilig med en pils eller to i sommervarmen, er det ikke noedvendig. Det er ikke en del av kulturen. Det er bare der fordi vi er der. Turistene. de fremmede.

Roland Barthes

Jeg kom hjem fra fylla i går natt, og fikk ikke sove, etter å ha tatt taxi hjem sammen med Hege. Hun sendte meg et fantastisk sitat fra Roland Barthes:

"En annen dag sto vi i regnet og ventet på båten nede ved en innsjø. Den samme lengselen etter avgrunnen kom over meg, men denne gangen skapt av lykke. Slik faller av og til ulykken eller gleden over meg, uten at det etterfølges av kaos eller patos, jeg er oppløst, men ikke sønderknust, jeg faller, jeg flyter, jeg smelter. Denne tanken som jeg prøver ut og føler på (slik man stikker tærne ut i vannet) kan vende tilbake. den har ikke noe høytidelig i seg, det er nettopp dette ØMHETEN består i.

Time travels

After a problem-free flight fro Jaipur to Goa, we found ourselves in a (for India) overpriced 'pre-paid' taxi on our way to our pre-booked hotel. Getting to our hotel in Anjuna, took about an hour by car, where our nice driver drove on alot of smaller country roads allowing us to see a bit of the 'real' Goa before we headed to the Indian eqivalent of Tenerife.

For about 450 years, Goa was a Portugese colony - until it was annexed by India in 1961. But still Goa is strongly influenced by the Portugese heritage. The older Goans speaks Portugese as a rule - and we've even seen Indian-made 'Port' in shops here.

However, we didn't see much of this at first, going as we were to lick sun and bathe at Goas beaches. When we arrived at our hotel, it turned out not to be 'a short 10 minute walk' from the beach, but more than half an hour walking in the scolding heat. The hotel in itself was nice, though - with international tv-channels, hot showers and a nice balcony where we had breakfast made out of western cheeses and bread bought from the ex-Pat store nextby.

The beach Anjuna beach itself, however, turned out to be a pure and utter hell. The blend between junked out hippies persistently trying to sell you as wide a variety of drugs as you could think of, and Indian shopkeepers (as) desperate (as they come) trying to nag you into buying their useless crap blended in with extremely loud techno music from the early nineties made this place unbearable for normal backpackers and other people with their eyes and ears intact.
We tried to escape to another beach after only 2 days - but to no avail. Calangute is just as bad. (As a side note I may add that this is the only time we've thought 'why didn't we consult lonely planet first).

After 3 days we had enough, and headed to the Goa State Capitol, Panaji - to catch a train out of this schitzofrene package travel paradise.
The state capitol, Panaji, is worth a visit - to take in some of this Portugal-gone-strange. Not many turists comes here (compared to the beaches), and it bears a feeling genuinity. It's also very small for an Indian capitol with only about 100 000 inhabitants - if you include the suburbs.

Before we knew it, we were on our way to Hampi, with its houndreds of temples.

The city of kites.

Going from Agra to Jaipur by bus, was a fantastic (although somewhat expensive) trip. Taking about 4 hours it really gives an opportunity to see a good deal of the northern Indian countryside. Also the transformation from the lush climate of Uttar Pradesh (the state which Agra lies in) and to the desert state of Rajastan.

The trip is worth it just for seeing (and taking pictures of) the life along the way. You'll see farmers and fruit sellers going about their business, not to mention the cows, dogs, camels and crazily overloaded trucks along the way!

Well there, Jaipur turned out to be a nice, and quite busy city. Known as the pink city, after the local Maharajah painted the whole city pink in anticipation of the British king arriving on a visit, it yields both history and a great opportunity to buy jewelery and clothes.

We arrived in Jaipur at the same time as a kite festival took place there, and on the 14. of january the sky filled with kites in all shapes and sizes. Our host in Jaipur, Arvind - an amiable ex transport officer in the Indian army now running the "Explorers Nest" - told us the hospitals were on high alert during the festival, fearing all from cuts from the line holding the kites to birds falling down and hitting people after getting tangled up in the lines (sic!).

We greatly recommend hiking up to the Nahargar (or Tiger) Fort, a place where the Maharajah used to hunt tigers from, back in the days when there were still tigers to be found in India. It gives a great view of the whole city, and it's also a good starting point to walk to the other forts in the area.

Unfortunately after a few days in Jaipur, I caught a high fever, leaving me struck out for several days - and a strife of bad stomach that has kept on all through our trip. This somewhat destroyed our plans on seeing the rest of Rajastan, forcing us to fly out of Jaipur to Goa.

The road to Agra

A day in Delhi was enough. The city is difficult to get by in without a guide, and having a guide is difficult - as they are always trying to sell you something or other on top of the tour you're already on. At least we had a nice hotel on the last day, the first since we got to India with clean sheets and a hot shower. After fussing about how to get traintickets on the overcrowded (and overpopulated by touts) New Delhi railway station, we gave in an had the hotel manager at the hotel book tickets for us. We were on our way to Agra.

Departing from Delhi at 4pm we didn't arrive in Agra until 10pm, and the train station turned out to be in the outskirts of town, we had to grab a taxi of a bunch of sketchy looking guys waiting outside of the train station. However they found us a nice enough hotel with dirty sheets, but hot showers (the Kirandeep).

Agra is a small town by Indian scales, with only 2 mill. inhabitants. And although it's full of sightseeing points (the Taj Mahal, The Baby Taj, Agra Fort and so on) it doesn't seem to offer much else in terms of leisure.
The Taj was great! We were in awe by the shere greatness of the structure. And the Baby Taj was also great, and with a calmness to it that the outside world lacks.

Today we're aiming to go to Jaipur, if we can get train tickets.

The Delhi suburbs

I've never seen cows scavaging through trash to find food before. 

After a rather long trip, with a ten hour stop-over in Copenhagen, where we sought out all the irish pubs we could find at 11AM in the morning, leaving us comfortably tipsy when we got on the plane again, taking us to New Delhi, India. 

We arrived at the airport some 7 hours later, beaten to the bones from the uncomfortable plane seats that SAS has to offer. Coming of the plane was a blessing to a tired soul although here starts the problems. Our appointed driver wasn't there! We went looking outside, where a mass of people where standing - looking at us - with no apparent reason. What was all these people doing here? Going back inside, we discussed wether we should try and find the way ourselves, or go to another hotel. Then the driver suddenly turned up. He took us out in the suburbs of Delhi, where it turns out we're living in his home. But we're thinking fair enough, he's probably done this before. After a quick trip around the nearest surroundings, we come back to find our room ready. At the same time our host tells us that there's no water for the moment, but it should be fixed in half an hour. Still now, 30 hours after, we still haven't got a functioning shower - and we're looking for another place to stay. 

This said, we had a good meal yesterday, at a place called something like "Klahmat". Also turnes out even though most people we've spoken to, speaks english - then it's a type of english we've got great difficulty understanding. But hopefully it'll get easier the next few days. We're going into the Connought Place (Delhi centrum) to look for train tickets and a new place to stay. 

Tomorrow we've planned for a new hotel, some new tickets, and a trip to Agra and Taj Mahal.

Anticipating India

As we're finishing up the last of our packing, I thought I'd write the first entry in this blogg. We're setting off to India for a month, leaving cold Norway today. We've never been to India before, and needless to say, we're looking very much forward to visit the country! 

We've got some plans on where to go, even though we know that things never work out as planned. Landing in Delhi, we'll be staying there for a couple of days before heading of to Agra and the Taj Mahal. After that, we've got some plans on going up to the north west, to Himachal Pradesh - to visit Dharmasala, Shimla and the McLeod Ganj where the tibetan exile government resides - and then of course a look at the monkeys: (http://www.dagbladet.no/tv/index.html?clipid=30151)

Then we're eastbound - to Nepal and Darjeeling for some sights of the mountains and to follow in the footprints of Kipling. Also we're going to try and get a taste of the world acclaimed Darjeeling tea! 

Next is the sacred city of Varanasi by the river Ganges. Varanasi is considered one of the 7 most important holy cities of Hinduism, and is a site of pilgrimage both for hindis and buddhists. 

From here we've got some loose plans on flying to the south of India, for some days of sun and bathing, and to visit a place called Hampi.